Hvordan er det mulig å miste seg selv så totalt i de daglige handlinger, men likevel være så genuint overbevist om at man fortsatt er den samme?
Å klamre seg fast til idéen om at man verdsetter de samme gamle gledene, men være uten evne til å gjennomføre dem. Planlegge dem. Utav stand til å føle glede ved å utøve dem?
Denne gradvise endring av personlighet skjedde i perioden juni 2021 – september 2022.
Et umenneskelig press ble servert til en gutt med manglende evne til å gi opp. Et vanvittig ansvar og stress ble plassert på skuldrene til en optimist som var for stolt til å be om hjelp.
For gladhippien har jo hele livet predikert sin filosofi til andre mennesker. Gitt råd og veiledning om viktigheten av å ta vare på seg selv, sin egen helse og velvære. Gladhippien ville aldri godta svarene fra travle mennesker om at de aldri hadde tid til slikt. Det handlet jo bare om å ta seg tid, om å prioritere. Ikke sant?
Dessverre blir den fornøyde mannen forlatt i fjellet når hverdagen slår inn dagen etter.
Denne turen gjorde meg klar over at noe var skikkelig galt og at jeg trengte å roe ned. Jeg måtte ha en liten pause fra noe. Men at jeg hadde forandret meg klarte jeg ikke innse. Trengte nok bare pause fra en ting så jeg kunne fullføre noe annet. Så skulle alt bli bra.
Hvor var egentlig det målet jeg hadde satt meg? Når var det oppnådd?
Jeg var i lykkerus selv om jeg følte meg mentalt og fysisk sliten. Jeg var grounded og hadde funnet meg selv igjen. Jeg hadde mer energi enn på lenge og tenkte at bare det går litt tid så kommer alt av seg selv.
Jeg lurte meg selv igjen, for ingenting ordner seg av seg selv.
Det er nettopp det. Stresset er ikke det samme som i fjor. Hadde det vært det så hadde jeg sannsynligvis kollapset og dødd. Men stresset er der likevel og jeg har nok utviklet en lavere toleranse for det. Kanskje jeg var så syk av stress i fjor at det ble lettere å få tilbakefall? Kanskje gasspedalen ble så ødelagt av stresset at den lettere henger seg opp? At jeg blir en light versjon av den småsure bedriftslederen istedenfor å være den optimistiske gladhippien.
Frustrasjonen som oppstår når min personlighet blir betvilet og jeg blir gjort oppmerksom på at handlingene mine ikke passer sammen med den jeg så hardnakket påstår at jeg er. Jeg vet jo hvem jeg er, hva snakker du om? Men det er jo jeg som har fått vrangforestillinger. For jeg er jo fortsatt overbevist om at jeg er den jeg er, mine verdier og meninger som ligger langt inni ryggmargen min. Men det er jo bare smuler av dette som kommer ut i hverdagens handlinger.
Og dette skjer uten mitt samtykke, uten at jeg er klar over det – selv om jeg har bestemt meg for å aldri havne tilbake og ivrig forteller alle mine venner skrekkhistorien fra i fjor om hvordan jeg da var og hvilken åpenbaring jeg opplevde.
Også i år har jeg fått noen røde flagg men ikke skjønt grunnen til at det skulle være slik. Analyserer man seg selv med et stresset sinn så får man vel den konklusjonen man er på jakt etter. For begynner man å undertrykke sine egne følelser, så mister man bakkekontakten. Man mister evnen til å være totalt tilstede i øyeblikket og tolke signalene.
For jeg tror ikke det var selve dørvaktjobben som sendte meg i denne situasjonen. Men det var dørvaktjobben som ga meg de klareste signalene på at noe var galt. Og jeg ignorerte disse. Jeg fortsatte gradvis med andre oppgaver som ikke ga meg disse klare signalene, men som dog var mer giftig for meg i form av at jeg sakte men sikkert mistet bakkekontakten igjen.
For heller ikke i år har jeg foret livet mitt optimalt med de tingene som alltid har gitt meg mening og balanse. Endorfinene fra trening. Magien i øyeblikket man titter opp på stjernene mens man kjenner varmen fra bålet,. Nyte tilstedeværelsen fra nære relasjoner. Kjenne på duften av sjøluft og solstrålene som varmer opp huden. Gleden av å bare sitte og se, ta innover seg alle inntrykk. Le av de teite ørene til bikkja som flagrer avgårde.
Selv om jeg har fått til noen vanvittige resultater gjennom denne perioden som kanskje er til glede og nytte for meg selv og mange andre mennesker i årevis fremover, så har jeg lyst til å si at det ikke var verdt det. Jeg føler ingen stolthet over det.
Et valg om gi hjertet mitt energien og næringen nå fremover.
Kanskje jeg burde tatt frem og levd etter dette diktet som jeg skrev for så mange år siden…
Share