Sjelden dukker det opp reaksjoner av mer primitiv karakter blant befolkningen, enn når man blir eksponert for vold, drap, voldtekt og terror.
Enten man opplever det på kroppen selv, eller ser det i nyhetene, så treffer det ei nerve. Og ved å ytre sine meninger offentlig om slike tema, vil man alltid stå i fare for å bli misforstått. Hatytringer og drapstrusler hagler mot dem som skulle være så kontroversielle å hinte til at man kanskje selv i stor grad kan bidra til å forebygge slike hendelser.
Jeg har avholdt utallige selvforsvarskurs og seminarer. Mange av disse har vært for kvinner med fokus på forsvar mot voldtekt. Forventningene til deltakerne er nesten utelukkende at man skal lære noen «triks og knep» som kan hjelpe dem i en ubehagelig situasjon. Man kan se forvirringen og skuffelsen i øynene når det blir ytret forventninger om at de faktisk ikke kommer til å lære noen verdens ting på dette kurset, annet enn en bevisstgjøring på hvor sårbar man egentlig er i en voldssituasjon. En situasjon hvor man må være villig til å ofre det som må ofres, i verste fall eget eller andres liv.
Det er denne bevisstgjøringen som kan komme til å redde livet ditt, ikke de påfølgende 4 – 8 timene med blod, svette, tårer, knep og triks (og noen ganger oppkast). Holdninger fremfor teknikk!
Å snakke med en kvinne om bevisstgjøring rundt antrekk, strategi og alkoholbruk når de er ute i festlig lag, føles som å angripe hele deres identitet. Man kødder ikke med kvinners rettigheter. Og hva faen har klær, sminke, sko og veske med saken å gjøre? Hva er egentlig poenget?
«Det er jo mannfolka som må lære å oppføre seg?»
«Skal ikke vi kvinner få lov til å kose oss vi også?»
«Har liksom ikke vi like mye rett som mannfolka til å bli dritafulle vi også?»
«Jævla mannfolk!!»
«Jeg har rett til….»
«Loven sier…..»
Som eneste mannlige individ i rommet, kjenner jeg frustrasjonen og energien fra de kvinnelige deltakerne. Jeg føler meg råtten! For kvinnene har jo helt rett. Klart dere kvinner har loven på deres side. Jeg skulle inderlig ønske at alle enkeltindivid også var på deres side. Men verden vil bedras, og vi lever i en fantasi. For alle land, vårt eget inkludert, vår grunnlov, vårt rettssystem, våre rettigheter og kultur som utgjør et samfunn, er ikke noe som er konstant.
Det er en kognitiv illusjon.
Det er en fin idèologi som de fleste streber å leve etter. Og hadde vold også vært en illusjon, så kunne vi stolt på at rettssystemet beskyttet oss. For har man ikke noe i mot å dø først, så kan man føle seg nokså trygg på at loven beskytter oss i form av rettferdighet i ettertid når gjerningspersonen blir straffet.
Vold er dessverre ikke en illusjon. Vold er veldig fysiologisk. Vold er en realitet!
I sannhetens øyeblikk vil ingen illusjon eller idèologi hjelpe oss. Noen blir apatiske og dermed et lett offer. Noen prøver seg på noe halvhjertet og blir et offer. Noen er hjelpesløse og ute av stand til å ta vare på seg selv på grunn av selvpåført rus, og blir et særdeles lett offer. Noen løper og kommer seg unna, mens andre blir et offer. Noen tyr til sine primale instinkter og bruker realitetens lover for å redde seg selv. Av disse går noen for langt og blir istedet selv dømt under illusjonens lover, og blir dermed et offer.
Felles for alle er at dette er en kritisk situasjon som er mye lettere å unngå ved forebygging, enn å unnslippe når den oppstår.
Som når stearinlyset faller og antenner gardinet og hele huset, eller når mobiltelefonen eksploderer i ansiktet mens man sover fordi den skulle lades. Det er ikke ulovlig å være uforsiktig i illusjonens verden, man kaller det uhell eller ulykke. Men det er «ulovlig» i realiteten.
Med fare for å bli bombardert med hatmail i mitt første blogginnlegg, skal jeg i neste setning forsøke å ta for meg det delikate ansvaret i en voldssak generelt, eller en voldtektssituasjon spesielt.
Hvem har skyld i at voldtekten oppstår? Gjerningsmann eller offer?
Når det kommer til etiske tvilstilfeller hvor en part i ettertid angrer og føler seg voldtatt, lar jeg det stå ubesvart da det er for mange faktorer som må tas hensyn til i hvert enkelt tilfelle. Men i rene opplagte overfallsvoldtekter eller «vanlig» voldtekt om man kan kalle det for det, er det ingen andre enn gjerningsmannens skyld og ansvar! Uansett om det er rus, følelser, psykiske holdninger eller andre faktorer inni bildet, så er det helt og holdent gjerningspersonens skyld og ansvar.
Kommer det et men…?
Det kommer ingen men. Man kan ikke skylde på at man var full, jenta kledde seg utfordrende, hun flørta, sovna på sofaen og at man var fristet. På samme måte som man ikke bare stjeler en bil man liker fordi den fristet sånn. Alle vil rettferdiggjøre overfor seg selv at noe man gjør er av en god grunn. Men dessverre kjære voldtektsmann, du er ansvarlig og skyldig for å ha påført et annet menneske en enorm lidelse uansett hvilken unnskyldning du måtte ha.
Jeg vil derimot gå bort i fra skyld og ansvar, og plassere disse sammen med alt annet som ligger i vår kognitive illusjon. For skyld og ansvar hører hjemme i vårt idèologiske samfunn, som forøvrig fungerer ganske greit. At vi har lover og regler gjør at de fleste faktisk tar en vurdering før de gjør noe galt, og i de fleste tilfeller så blir det kun med tanken etter en kjapp konsekvensanalyse.
Systemet fungerer nesten… Men ikke helt…
Vi er mennesker, ikke roboter. Styrt av følelser, frustrasjon, raseri, sjalusi osv. Dette gjør at et system aldri vil være 100% trygt. Systemet gjør oss late og uoppmerksomme på ytre farer. Vi forventer å bli beskyttet til enhver tid, og skyver ansvaret over på samfunnet. Samfunnets beskyttelse er kun en visjon, og forventningen er falsk. Et trygt samfunn skaper potensielt lette ofre, derfor må vi gjøre individuelle tiltak der hvor dette systemet ikke strekker til.
I realitetens verden eksisterer ikke ansvar og skyld, kun interesse. Og interessen for egen trygghet må ligge hos individet, ikke hos samfunnet eller hos gjerningsperson!
Det aller beste forsvaret er vel å ikke være tilstede når overfallet skjer?
Lett å si i etterpåklokskapens time, men mange ofre tenker faktisk på hvordan de i alle dager havnet oppi situasjonen. Og mange situasjoner kunne lett vært unngått om man hadde hatt mer fokus på oppfostring av holdninger og årvåkenhet i tidlig alder. I andre land får man automatisk slik «opplæring» på grunn av kriminaliteten og utryggheten i landet. I Norge har man skrudd av alle varsellamper fordi de ikke er nødvendige i vårt «trygge» samfunn. Alle våre instinkter og intuisjon om utrygghet er undertrykt og satt på pause. Blåøyde Nordmenn i syden er jo et velkjent fenomen.
Taktikk og årvåkenhet er noe man ofte har innebygd men det må fostres og holdes vedlike. Man kan selvfølgelig trene på det i mange sentre eller klubber som fokuserer på selvforsvar, og det spiller ingen rolle hva navnet på selvforsvaret er. Det finnes utallige kampsporter, og enda flere klubber. På hva som er det beste selvforsvarssystemet finnes det like mange meninger som det finnes mennesker.
Det aller viktigste er at instruktøren er god og at riktig fokus gjennomgås på trening, som årvåkenhet, taktikk, mindset og attitude!
Ondskap har alltid eksistert, og vold har alltid vært en naturlig del av mennesket. Samfunnet bidrar heldigvis til at den åpenbare ondskap tilsynelatende minimeres og delvis kontrolleres. Men alle mennesker er i stand til å drepe for de rette grunnene. Det er en realitet som samfunnet aldri kan endre!
Å unnslippe et brutalt fysisk overfall med mange gjerningspersoner involvert, er nesten som å slukke et overtent hus fra innsiden med en hageslange. Man er livredd og har ingen garanti for at man i det hele tatt kommer ut av det i live. Alle føler frykt uansett hvor trente de er, men forskjellen er at trente personer kan anerkjenne frykten og fungere med den. Knep, triks, teknikk og fysisk styrke fungerer veldig lite i en slik situasjon.
En slik situasjon vil naturligvis kreve umiddelbare tiltak som ikke er godt akseptert i dagens samfunn, som å endre sitt mindset fra offer til rovdyr. Det kan høres ut som en dårlig ninjafilm fra 70- tallet, men trening av mindset og attitude er det aller viktigste for å i det hele tatt ha en ørliten sjanse i en overfallssituasjon. For rovdyr jakter på byttet sitt, så brutalt at det er gjerningspersonene som til slutt ønsker å flykte. Det handler om liv og død, og det handler om å være villig til å lemleste enn annet menneske. Noe de fleste mennesker i dagens samfunn normalt ikke ønsker.
Vi snakker om en situasjon usammenlignbar noe annet i vårt fredelige samfunn, en situasjon som hører mer hjemme blant soldater i strid.
Er du villig til å utsette deg selv og dine for lemlestelse av kropp og sinn?
Er du villig til å bli en drapsmann i selvforsvar?
Kanskje forebyggende fokus i form av bevisstgjøring, årvåkenhet, holdninger og sunn fornuft er en liten pris å betale for å unngå sårbare situasjoner?
Som den skap- pasifisten jeg har blitt, har jeg fokus på årvåkenhet og gjør iallefall alt jeg kan gjøre for å unngå å sette meg selv og andre i en potensiell fare. Selv med 26 års erfaring innen kampsport og militær stridstrening er jeg ikke villig til å risikere hverken mitt eget liv, mine nærmestes liv eller en potensiell overfallsmann sitt liv for å forsvare mitt ego, min stolthet og mine rettigheter.
Ego, stolthet og rettigheter er tross alt bare en illusjon uansett.
Ikke vær et offer!
By exulto