All Posts By exulto

Crazy little thing called stress

Pre-Covid.
En optimistisk, drømmende og reflektert dojo- rotte / martial artist som levde i nuet. Fascinert av kropp og anatomi. Fokus på kosthold, trening og helse, men heller ikke redd for små utskeielser. Bløthjertet dyreelsker. Et arbeidsjern som i perioder likte å stå på, men som balanserte arbeid og det gode liv. En filosofisk og tålmodig, men samtidig nysgjerrig og spontan sjel som likte å utforske livet og prøve nye utfordringer. Naturens og et villmarkens barn. Kalt livsnyter av venner og naboer samtidig som de kunne riste på hodet av mine artige påfunn. 
Post-Covid.
Sakte men sikkert transformert til en halvbitter og småkynisk leder som til slutt ikke så gleden i noe. Hva som derimot kunne forveksles med glede var et lite øyeblikks tilfredsstillelse av ego ved måloppnåelse. Tilfredsstillelsen av at et firma som var på randen av konkurs under pandemien, ble sterkere og mer robust. Vondter i rygg, ledd og kropp av å både stå og sitte på jobb. Hele tiden urolig, ufokusert, utålmodig og rastløs. Umulig å finne roen til å gjøre andre ting enn plikter eller nyttige gjøremål. Trening ble til en plikt som ikke lengre ga glede eller belønning. Kostholdet var tidvis så dårlig at ikke en eneste av mine Facebook- venner ville trodd det. Men det verste av alt var universet av undertrykte følelser som skjulte seg bak en stadig hardere fasade. Flykten fra meg selv ble stadig mer fremtredende.
Hvordan kunne en optimistisk gladhippie som meg selv i løpet av så kort tid bli forvandlet til en småkynisk og halvbitter bedriftsleder?

Hvordan er det mulig å miste seg selv så totalt i de daglige handlinger, men likevel være så genuint overbevist om at man fortsatt er den samme?

Å klamre seg fast til idéen om at man verdsetter de samme gamle gledene, men være uten evne til å gjennomføre dem. Planlegge dem. Utav stand til å føle glede ved å utøve dem?

Denne gradvise endring av personlighet skjedde i perioden juni 2021 – september 2022.

Et umenneskelig press ble servert til en gutt med manglende evne til å gi opp. Et vanvittig ansvar og stress ble plassert på skuldrene til en optimist som var for stolt til å be om hjelp.

For gladhippien har jo hele livet predikert sin filosofi til andre mennesker. Gitt råd og veiledning om viktigheten av å ta vare på seg selv, sin egen helse og velvære. Gladhippien ville aldri godta svarene fra travle mennesker om at de aldri hadde tid til slikt. Det handlet jo bare om å ta seg tid, om å prioritere. Ikke sant?

Det er klart alle kan ha små travle perioder innimellom som krever at man forsømmer det vanlige liv. For meg så handlet jo dette også om noe midlertidig, jeg skulle bare kjøre på til jeg kom over kneiken. Gasspedalen ble tråkka i bånn og ble stående fast der. Stadig flere oppgaver, prosjekt og utfordringer skulle løses. Både på jobb, privat og hos venner som trengte hjelp. Jeg gikk på autopilot. De eneste jeg ikke hadde evne til å hjelpe, var meg selv og min(e) aller aller nærmeste. Vi var liksom nedprioritert frem til stormen hadde lagt seg. Frem til målet var nådd. Etter det skulle alt bli bra, jeg var jo tross alt fortsatt den optimistiske gladhippien. Eller? 
For utenom de praktiske målene jeg hadde satt meg skjedde det ting i livet rundt meg som var trist og vondt. Jeg tillot meg ikke å føle på dette triste og vonde fordi alle disse oppgavene måtte gjøres uten distraksjon. Målet måtte nås. 
Vi er i august 2022 og den første turen i friluft dette året gjennomføres sammen med en god venn. Vi går til en fjelltopp i Årdal. Gleden er ikke der… Formen er merkelig, svetten lukter skikkelig vondt og pulsen er ikke slik den skal være. Den hamrer! Hvem i alle dager kan synes at fysisk aktivitet er gøy? Det er jo bare vondt. Men hva i alle? Jeg skal jo like dette. Dette er jo meg.
 
En uke senere drar vi på ny tur, også i Årdal. Denne gang er vi 3 venner på en lang dagstur. Begynnelsen av turen starter likt. En total mangel på glede og det kjennes egentlig bare vondt. Vi går innover heiene, plukker blåbær og lar dialogen ta over. Små kaffepauser innimellom og enda mer blåbær. Jeg kjenner hint av noe annet enn vondt. Ja, jeg skal jo like dette.
 
Hovedpausen tar vi etter flere timer, på toppen av et fjell. Et vann skimtes langt der nede. Vi sitter inntil hver vår stein og koser oss med kaffe og mat. Lufta er frisk og de svette tærne må luftes. Blåbærene vi plukka var en fest i munnen. Så skjer det noe rart. Jeg trekker pusten og den friske lufta kjennes dypt i lungene. Jeg trekker pusten igjen og denne gangen hikster jeg, litt sånn følelsen man får før man begynner å gråte. Et skikkelig magedrag. Jeg kjenner følelsen av ro og velvære for første gang på det jeg kan huske. Jeg lever! Jeg fråtser i flere dype magedrag, tar innover meg den magiske utsikten, lyden av naturen og kjenner på de deilige solstrålene mot kroppen. Resten av turen er skikkelig deilig og alt føles godt. Det føles godt å svette og bruke kroppen igjen. Det er en fornøyd mann som setter seg inn i bilen på vei hjem.
 

Dessverre blir den fornøyde mannen forlatt i fjellet når hverdagen slår inn dagen etter. 

Denne turen gjorde meg klar over at noe var skikkelig galt og at jeg trengte å roe ned. Jeg måtte ha en liten pause fra noe. Men at jeg hadde forandret meg klarte jeg ikke innse. Trengte nok bare pause fra en ting så jeg kunne fullføre noe annet. Så skulle alt bli bra.

Hvor var egentlig det målet jeg hadde satt meg? Når var det oppnådd? 

Jeg kjørte på videre, kynisk og egosentrisk. Jeg måtte jo bli ferdig. Undertrykte følelser presset på innimellom, de hadde bygget seg opp. Jeg ble bare mer irritert, frustrert og svarte med å drukne meg i oppgaver. For jeg kunne jo ikke tillate meg å kjenne på følelser nå. Da kunne jo alt rase sammen. Før målet var nådd.
 
Slutten av september 2022 kom etter nok et stort oppdrag som skulle gjennomføres i siste liten. Jeg er mentalt utslitt, men nekter å gi opp. Godstoget i hodet mitt er på vei mot en fjellvegg i 400km i timen.
 
Jeg er sykt sliten, men målet må nås. Men hvilket mål er det egentlig jeg jakter på nå?
 
En liten hendelse noen dager etterpå gjør at jeg trekker i nødbremsen. Jeg setter meg ned for å tenke, men kanskje enda viktigere…
 
Jeg setter meg ned for å tillate meg selv å føle! 
Skjoldet brister. En særdeles utsultet og neglisjert versjon av gladhippien kommer umiddelbart frem samtidig som en vulkan av undertrykte følelser overvelmer meg. Alle følelser jeg skulle ha kjent på de siste 15 månedene fikk jeg på en gang. Ingen i verden trengte å fortelle eller forklare meg noe som helst, jeg både så og kjente på alt sammen.
 
En stjernesmell i kropp og sjel.
 
Skammen som kom over hvor egosentrisk jeg hadde fremstått. Flau over hvem jeg hadde blitt. Trist over å ha fanget meg selv i mitt eget sinn for å være noe jeg ikke er. Rasende over å ha lurt meg selv noe så vanvittig. Men samtidig glad for å endelig våkne og være meg selv igjen. Lettet over å ha kvittet meg med den store verkebyllen som ikke ga meg tilgang til meg selv.
 
Men hva i alle dager skjedde?
 
Hvordan klarte jeg å bli en marionettdukke for mine egne valg?
 
Jeg var livredd for første gang i mitt liv. Livredd for at dette kunne skje utenfor min kontroll, og livredd for at noe slikt kunne skje igjen. 
Den neste måneden brukte jeg på å lage mat, fyre bål, gå turer i skog og mark. Jeg gikk på besøk til venner og var både mentalt og emosjonelt tilstede for første gang på lenge. Alle vondter i kroppen forsvant umiddelbart. Jeg sverget at jeg aldri skulle tilbake til det kaoset jeg hadde holdt på med i disse 15 månedene.
 
Jeg omorganiserte jobben, roet ned og fikk mer fritid. Jeg ga litt mer faen i det meste og fokuserte mer på velvære og lykke. Jeg fikk det bra med meg selv, selv om jeg følte på litt hjernetåke. Jeg savnet fortsatt treningsviljen. Ikke minst dojoen min som ble offer for lagerplass 6 måneder tidligere pga renovering. Lidenskapen for kampsporten var ikke kommet tilbake. Jeg burde tatt det som et tegn på at jeg fortsatt var mentalt nedkjørt. Og jeg burde ryddet dojoen min som har fungert som en ventil for meg i mange år.
 

Jeg var i lykkerus selv om jeg følte meg mentalt og fysisk sliten. Jeg var grounded og hadde funnet meg selv igjen. Jeg hadde mer energi enn på lenge og tenkte at bare det går litt tid så kommer alt av seg selv.

Jeg lurte meg selv igjen, for ingenting ordner seg av seg selv. 

Etter 3,5 måneder med fokus på egen velvære så gikk jeg på jobb igjen som dørvakt. Januar er dødtid så det var absolutt ikke nødvendig å gå på jobb denne kvelden. Nok av andre kolleger kunne tatt skiftet, men jeg hadde lyst. Kun 3 timer på jobb og jeg synes det var kjempegøy. Trivelige gjester og fantastiske kolleger. Jeg var ikke engang inne i selve støyen, kun ute i inngangen.
 
Dagen etterpå får jeg alle symptomene. Tinnitus, trøtt halve dagen og skikkelig verk i ryggen. Etter bare 3 timer på jobb?
 
Jeg fortsetter det rolige livet og er samtidig veldig oppmerksom på å ikke havne i samme stresset som året før. Jeg jobber på kontoret på dagtid og tar et rolig skift som dørvakt innimellom. De kjipe symptomene dagen etter fortsetter, men det føles som at de mildner etter hver gang. Etterhvert forsvinner de dårlige ettervirkningene og jeg trapper opp jobbingen. Merker ikke at jeg gradvis blir grepet av stress igjen og at jeg tidvis blir distansert. 
Symptomene hadde nemlig ikke mildnet, jeg bare fortrengte dem.
 
Noen prøver å fortelle meg dette, flere ganger, men det gir ingen mening. For jeg har jo gjort tiltak og kjenner jo ikke i nærheten det samme stresset som i fjor. Livet smiler jo. Eller?
 

Det er nettopp det. Stresset er ikke det samme som i fjor. Hadde det vært det så hadde jeg sannsynligvis kollapset og dødd. Men stresset er der likevel og jeg har nok utviklet en lavere toleranse for det. Kanskje jeg var så syk av stress i fjor at det ble lettere å få tilbakefall? Kanskje gasspedalen ble så ødelagt av stresset at den lettere henger seg opp? At jeg blir en light versjon av den småsure bedriftslederen istedenfor å være den optimistiske gladhippien.

Frustrasjonen som oppstår når min personlighet blir betvilet og jeg blir gjort oppmerksom på at handlingene mine ikke passer sammen med den jeg så hardnakket påstår at jeg er. Jeg vet jo hvem jeg er, hva snakker du om? Men det er jo jeg som har fått vrangforestillinger. For jeg er jo fortsatt overbevist om at jeg er den jeg er, mine verdier og meninger som ligger langt inni ryggmargen min. Men det er jo bare smuler av dette som kommer ut i hverdagens handlinger.

Og dette skjer uten mitt samtykke, uten at jeg er klar over det – selv om jeg har bestemt meg for å aldri havne tilbake og ivrig forteller alle mine venner skrekkhistorien fra i fjor om hvordan jeg da var og hvilken åpenbaring jeg opplevde.

Også i år har jeg fått noen røde flagg men ikke skjønt grunnen til at det skulle være slik. Analyserer man seg selv med et stresset sinn så får man vel den konklusjonen man er på jakt etter. For begynner man å undertrykke sine egne følelser, så mister man bakkekontakten. Man mister evnen til å være totalt tilstede i øyeblikket og tolke signalene.

For jeg tror ikke det var selve dørvaktjobben som sendte meg i denne situasjonen. Men det var dørvaktjobben som ga meg de klareste signalene på at noe var galt. Og jeg ignorerte disse. Jeg fortsatte gradvis med andre oppgaver som ikke ga meg disse klare signalene, men som dog var mer giftig for meg i form av at jeg sakte men sikkert mistet bakkekontakten igjen.

For heller ikke i år har jeg foret livet mitt optimalt med de tingene som alltid har gitt meg mening og balanse. Endorfinene fra trening. Magien i øyeblikket man titter opp på stjernene mens man kjenner varmen fra bålet,. Nyte tilstedeværelsen fra nære relasjoner. Kjenne på duften av sjøluft og solstrålene som varmer opp huden. Gleden av å bare sitte og se, ta innover seg alle inntrykk. Le av de teite ørene til bikkja som flagrer avgårde.

Smellen kom derfor igjen den i begynnelsen av september 2023. Skammen over å ha lurt seg selv igjen, uten å ville det. Følelsen av å ha kjempet knallhardt hele året bare for å innse at man har kjempet på feil slagmark og med feil våpen. Følelsen over å innse at åpenbaringen jeg fikk i fjor ikke var ensbetydende med at jeg var komplett tilbake igjen. Følelsen av skam når jeg innser at jeg har blitt alt jeg tidligere mislikte hos andre mennesker.
 
Følelsen av å ha feilet… Totalt.
 
Påminnelsene kommer hver dag. Dojoen min som jeg går gjennom mange ganger til dagen som ikke har blitt brukt som en dojo på snart 2 år, men likevel føles nært. Som om jeg nettopp trente der. Den gamle boksesekken som henger der og roper på meg. Massasjebenken som står nedstøvet men klar på et øyeblikk. Fotoapparatet som ofte hang som et smykke rundt halsen min for å kunne se verden med et kreativt blikk. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg brukte det.
 
Som om jeg bare satt livet på pause.
 
Så innser jeg fraværet av rausheten mot meg selv ved å ikke ha gitt meg selv tid til å kjenne på lykke, fordi jeg har vært altfor opptatt med å prøve å være sterk.
 
Om dette er en lærerik erfaring å ha med seg vet jeg ikke, men det er en erfaring jeg skulle ønske jeg var foruten. Jeg unner nemlig ingen mennesker å oppleve det samme. Utbrenthet som legen kalte det. En diffus og usynlig tullesykdom hvem som helst kan påberope seg, men som ingen kan bevise eller forstå. Heller ikke den som er rammet.

Selv om jeg har fått til noen vanvittige resultater gjennom denne perioden som kanskje er til glede og nytte for meg selv og mange andre mennesker i årevis fremover, så har jeg lyst til å si at det ikke var verdt det. Jeg føler ingen stolthet over det.
 
Kostnaden er rett og slett for stor. 
For i hjertet er jeg en optimistisk gladhippie og en filosofisk martial artist. Ikke en bitter slave for mine egne og andres kreasjoner. Jeg har et valg.
 
Et valg om å si nei
Et valg om å tørke av den gamle massasjebenken
Et valg om å være tilstede i øyeblikket
Et valg om å rydde og ta i bruk dojoen igjen
Et valg om å dyrke mine gode relasjoner
Et valg om å bruke fotoapparatet igjen
Et valg om å ta på regnklærne og nyte høstværet
Et valg om å sitte og gjøre ingenting 
Et valg om å distansere meg fra stress
Et valg om å fokusere på positive øyeblikk
Et valg om å leve ekte
Et valg om å tillate meg å kjenne på følelser
Et valg om å leve eget liv
Et valg om å leve i nuet igjen
 

Et valg om gi hjertet mitt energien og næringen nå fremover.

Kanskje jeg burde tatt frem og levd etter dette diktet som jeg skrev for så mange år siden…

Share

The saviour of a lost soul

In a speed of light movement his blade made a slashing sound through the cold breeze as it cut off another head. Even before this poor soldier realized he is headless, the next lightning fast movement slashed open another soldier’s chest. Soldiers eager to end this warrior’s existence. Soldiers eager to have a date with Death. The old sword was well worn but still extremely deadly when guided by this warrior, who perfected the ability of speed, timing and the art of not wasting a good move.

Wise warriors should fear this one. Fear is more friendly than Death.

This strange warrior from another world, also known as a Keysiano, became a slave to his endless path of blood. He didn’t choose this, but war scars you so deeply that choices are not always yours to make. His vision became clogged and his mind was rarely at ease. Something evil possessed Filo Corpus, which slowly poisoned his heart and mind. A demon took place within him.
 
As he had more battlescars than anyone could count, one might assume that one of these wounds once left him prone for this demon to possess him. To eventually consume him. Slowly. 
The demon though was unaware of this dark little beauty suddenly entering Filo’s life. The beautiful mystery girl in black. Filo’s warrior queen with a soul so pure she could easily senze this evil presence.
 
She had her own will and was soon to be interferring with the demon’s plans. 
She acted fearless trying to protect and heal her beloved warrior and with her magic touch she awakened something broken deep inside Filo. The demon was clever and countered her move by blocking his vision. He could feel her magic touch, but was no longer able to see. His soul was trapped. 
 Now the demon became aware of this warrior queen, strongly fighting back day and night. 
As the demon grew stronger, it manipulated Filo only to become a slave to his own misery and darkness.

Filo became so blinded he could barely see the difference between friend and foe, attacking his own kind. Even his brothers in arms watched their good friend turn to an endless quest for blood. 

Meanwhile the girl in black is fighting the hardest battle of them all. Focused and determined she uses all her strength fighting the demon, while at the same time she struggles to reach Filo’s heart. To give him a message. Reach his emotions.

But the demon is strong.


Too strong.

Frustrated, now exhausted and furious the warrior queen attempts one last act in desperation.
She focus all her energy leaping forward and attacks her warrior while screaming her heart out in sorrow.

Determined she targets her blade and strikes right through the warrior’s chest.

A moment of silence followed while she looked him in the eyes, seing a glimpse of his soul.

The evil power of the demon then recoiled like a lightning ball through her sword, leaving both the mystery girl and the Keysiano struck on the ground deeply wounded. 

The demon slowly dies evaporizing from the wound in Filo’s chest. 
Filo was finally able to open his eyes again and feel the passion of his fiery heart awakened by his love. The world was a beautiful place, even though they both suffered heavily injuries during this evil battle. 
He made a promise never to let any demon back into his soul ever again as he felt that his days of endless wars was coming to an end. His dream was to run a small farm to cultivate their love. 

His wounded body and mind was exhausted after this evil enlightment and he felt that the world was to beautiful to waste on blood and destruction.

As he listened to his heart he was guided to choose love, peace and balance in life.

The warrior and his warrior queen lived easy nourishing the happy life of love, balance and peace. They were happy for a while not worrying about the aftermath which was about to rise.

Like all fairytales this should be the happy ending where love conquers all and they both lived happily ever after. Unfortunately this is no fairytale. A devil so powerful still lurks angry in the darkness of afterlife. Even though Filo had made a promise never to let evil back inside, he forgot to search within himself to make sure there were no evil left behind.

Filo eventually went back into battle again. Not a war, cause he knew he still needed more healing and he realized he didn’t have passion for war anymore. He was extremely good at it, but his passion layed elsewhere. Small battle assignments as a mercenary just to make a living, he thought, until his farmer life days could start together with the love of his life.

The warrior queen was worried. Isn’t this to soon for new battles?

He should be listening!


For once more he was chosen the way of blood. 

Filo accepted more and more assignments not too worried about his life or his love, focused mostly on the prize to come. You see, life is tricky this way and some things has it’s own will. And this time the devil didn’t reveal himself so easily.

The sweet prize he thought he was gaining instead turned into a bitter price to pay!

Slowly Filo’s vision, mind and heart became foggy. The Keysiano never knew. The warrior queen could senze it, barely, and yet again she suspected the presence of the well hidden evil.

She was not to be tricked so easily, making her own plans for the devil to reveal himself. Everyday she went into the shadows to repair, awaken and nourish broken emotions deep inside her warrior’s soul.
She even summoned the great flame in Filo’s heart to burn more intense so he would always feel her love. No matter where he went. 

The Keysiano was troubled when spending time with his love instead of fighting and the evil inside of him became more and more present as the dramas of war haunted him. She, on the other hand, had in secret given him all the tools needed to get rid of the evil himself, but the devil blinded him too heavily blocking his ability to reach into his soul. Only a few times could he senze that something was off, but the devil was to anonymous for him to recognise.

He could no longer see. The strong feeling of love and passion he had from his queen still didn’t give him the ability to see that his battles slowly destroyed their love and nourished the devil. That was sad indeed, especially since he didn’t even want to fight anymore. The devil lured him. Convinced him the battles was necessary for their future life, so they soon could retire on the farm – together. In their paradise.

He fought countless battles and won them all. He visualized his actions as a token of deep love and passion for his queen. For their future life.


Meanwhile the devil in him grew even stronger.

The warrior queen have had enough of this nonsense. She was soon about to reveal her true self. To be more than a queen of war, more than the mystery girl in black. Who was she?

She needed to take action once more.
Well aware of the danger she made a sacrifice to save them both. She took a big leap of faith and jumped screaming in fear towards the warrior once again pushing both her magic hands deep into his body.

The mystery girl ripped out the devil and eliminated it using the strong love in her heart. It nearly killed her kind and gentle soul touching this fog of evil. 

At the exact moment the devil left his body a rush of emotions hit Filo like a sledge hammer. The warrior could now see clearly and realised that his queen had repaired, nourished and protected his broken soul, treasured his fiery heart and kept his strong emotions safe.

All for him to be discovered as soon as evil no longer was present in his life.

She’d been working day and night planting seeds of love, watering them and watching them grow in his soul to make him whole again. To make him feel safe, loved and pleased in this world.

In that moment she revealed herself to him – as the goddess of love. Nothing less.

Nearly destroyed by her act of true love she looked him deeply into his eyes with pain and agony. The tears in her eyes said it all. He was the love of her life, but her soul was now deeply wounded.
She needed to heal for a long time. Far, far away…

Far away from her warrior.
The warrior who became a farmer, now equipped with the powers to heal her soul. The abilities SHE found and maintained deep inside of him. For he was the guardian of evil now. And the farmer of love. She was no longer the protector of his soul as she left him with all these powers to be figured out on his own. 

The great sacrifice of love she did to make him see clearly in this truly beautiful world, nearly destroyed her.

She was the saviour of his lost soul.

Filo wanted to use his powers to heal her beautiful soul. But it was too late. She was already long gone.

And now he forever will be chained to the love and passion for this goddess of love. 

Sadly, love was the one battle the warrior could not win. 

Cause love shouldn’t be a battle. 

I
t should just be…

Share