Filosofi

Beware the ego

During my years as a practicing martial artist, I have experienced several saboteurs of growth. One essential turns out to be our own ego. We tend to be easily blinded by our own lies and excuses, and we frequently choose to live in denial by never questioning the established «truth».

If instead we choose to be honest to ourselves as we study and train hard, our discoveries will uncover all myths and fantasies, and this doesn’t apply only to the martial arts world. I also believe this applies to most aspects in life, where expectations lead us to crave for results, statuses, prizes, possessions, certificates or diplomas to decorate our walls with.

Status and facade will never truly make us happy, nor will it make us grow as human beings. A diploma hanging on the wall will never save us in a real- life situation. It will lead to addiction which consumes our true self by clogging our mind’s vision and ability to truly discover new possibilities beyond our already limited and sometimes bigoted views. Who will listen to others if they already proved to be grand champions? Or black grade masters? Or are the most experienced in their profession? Or have all the possessions they need, or even don’t need?

What is the true purpose of likes in Facebook? To recieve attention and recognition, or to post honestly?
This probably reveals my personal view on journalists and politicians true agenda these days. It is all about addiction to votes, recognition and attention.

Back in april this year I wrote and published my second post ever, found in this blog. I must admit my excitement of discovering over 41 323 views in one day. I never imagined this level of attention. I didn’t even intend to publish the article, but as my colleague convinced me, I did. Needless to say, I liked the attention the post got and eagerly followed the ego- feeding statistics, likes, and comments. It is a sickness.

The result? I stopped publishing. This post was originally drafted back in late april and together with 7 other drafts, it remained unpublished. Until now. If not aware, false recognition will kill passion and replace it with addiction.

In everything we do, we should do it with true passion or stop doing it. Our own hearts, together with the special person(s) living inside of it, should be the true givers of our needed recognition. The heart and mind are great advisors to each other. Whenever my mind is stuck, it asks my heart for advice. But naturally the heart behaves like a fierce bully who makes up its own path without analyzing its solution. That is why our mind needs to be the guardian of our heart, to treasure it, use it and support it by all means.

Our ego is our own limitation!

The following poem was drafted 3 years ago, inspired after a visit to São Luís in Brazil for training and teaching with my friend Justo Dieguez, the founder of Keysi Fighting Method. In Scandinavia the chances are small of suffering lethal consequences by our own ego. In the streets of Brazil on the other hand, ego would surely mean certain death.

Death should not be the most feared consequence though. Rather fear being a slave to your own ego, never to actually live by who you are, who you can be or to see the world for what it truly is.

Beware the ego!

Ego is commonly mistaken for confidence
One should be wise to study the difference
Open your mind to reveal what you’ve seeded
Discover the truth, and you won’t be misleaded 
While ego is false and full of addiction 
Confidence is honest to your true definition 
Your spirit will glow
In cultivation of confidence
This process is slow
But well worth the consequence 
When ego grows big, be aware
Your own destruction you might be near
With no respect for your friend called Fear
The frightening Death might early appear 
Important to question, is your character strong?
If ego’s in charge, your answer is wrong
With no need to prove, for fame nor for glory
True to yourself, your life’s a grand story

© 2016 – exulto.no

Share

Jævla dørvakt!

By Posted on 159 Comments6min read20046 views

Det dømmende blikket sier mer enn tusen ord. Aller tydeligst føler man den påtatte høfligheten etterfulgt av den usikre, men nedlatende holdningen. For et øyeblikk siden var vi likeverdige. Det var frem til vi begynte å snakke om jobb, og jeg presenterte meg som dørvakt!

Man erfarer mennesker på sitt absolutt verste i denne bransjen, noe som også gjenspeiler gjestens oppfatning av dørvakten.

Vi kaller det «bransje», for det er vel ennå ikke verdig å kalles et yrke? Det er jo liksom ingen viktig jobb. Alle kan jo bli dørvakt, bare man er arrogant nok, har dårlig selvtillit, maktbehov og lav intelligens.

La oss gå noen år tilbake. Inne på et kontor i en nattklubb etter et ukentlig møte, småprater jeg med stedets driftsleder, som i dag er et meget kjent navn i bransjen. Stemningen er humoristisk når vi mimrer om våre tidligere erfaringer. På et tidspunkt avslører jeg mine tanker om å skrive ei bok om disse erfaringer som dørvakt, men at jeg er usikker på om den ville bli tatt seriøst. Responsen uteblir et lite øyeblikk mens han titter tydelig betenkt ned i kaffekoppen. Stemningen blir straks mer seriøs. Han titter opp og ser meg dypt inn i øynene før han sier oppgitt:

«Det er ingen som kommer til å tro deg, dessverre!»

For det som har skjedd i fylla, har liksom ikke skjedd på virkelig. Man vil ikke erkjenne at det finnes en surrealistisk verden hvor hverdagen har tatt pause, der normal folkeskikk og oppførsel ikke gjelder. Minst av alt at det finnes kunnskapsrike mennesker med både erfaring og gode intensjoner som jobber i dette kaoset.

Det føles naivt å tro at dørvakter har til hensikt å skape trivsel, trygghet og sikkerhet for sine gjester. 80- tallets stereotypiske og halvkriminelle dørvakter er fortsatt det man forbinder med disse menneskene. Det er lettere å akseptere at dørvaktene har en personlig agenda mot gjestene de setter grenser for, som trynefaktor, diskriminering eller rasisme. Man vet jo selv best når man har drukket for mye, og det er jo når man er på grensen til bevisstløs. Eller?

Dørvakten tar alltid feil!

De udugelige dørvaktene som kaster ut gutter som «bare flørter» ved å ubedt stikke hender og fingre opp i jentenes private områder. Enda verre er de dørvaktene som ber den sovende gjesten lufte seg når han «bare er litt trøtt». Eller de dørvaktene som nekter en overstadig beruset gjest inngang når man er en hel gjeng som skal inn, og dermed ødelegger kvelden for alle. Og de forbanna dørvaktene som ikke slipper deg gratis inn når man kjenner noen som kjenner en som har jobbet der tidligere, eller at man er en generelt kjekk gjest som tjener uhorvelig mye penger som man har tenkt å bruke i baren.

Da er det helt greit å skjelle ut disse udugelige og sadistiske vaktene. Sørg for at de får sparken! Gi dem gjerne en ørefik også. Hvis ikke det hjelper, så kan man spytte på dem eller gå helt opp i ansiktet og filme dem med mobilen.

Og blir man fortalt at man er uønsket på stedet på grunn av tidligere voldsepisoder, narkotika, hærverk, dårlig oppførsel og lignende, så er det helt greit å drapstrue dørvakten. Også privat. Man bør i det minste utøve litt vold.

En dørvakt har ingen sjel, og heller ingen følelser. En dørvakt er en kald, sadistisk og maktsyk jævel!

20160417-IMG_0734
Min venn og kollega har akkurat blitt slått i ansiktet med ei flaske.

Bilder viser min kollega og venn natt til søndag. En time før ville du møtt en høflig og hyggelig vakt med et stort smil og en positiv holdning, dedikert til å jobbe for at du skal føle deg trygg.

Han fikk som fortjent. For er man så arrogant at man ber en storvokst og fysisk aktiv gjest om å ta det litt rolig på dansegolvet av hensyn til andre gjester, så er det bare rett og rimelig at gjesten forsvarer sin ære ved å kline ei flaske i ansiktet på vakten, med full kraft. Selv om vakten etterpå var ute av stand til å se noe på grunn av alt blodet, og ikke gjorde noe videre motstand, så er det greit å følge opp med noen knyttnever.

For å ikke skape antakelser om hvilken etnisitet gjesten hadde, så kan jeg presisere at dette er snakk om en ekte norsk og velkledd mann.

Er medias fraværende dekning av slike saker relatert til at de ikke passer inn i stereotypien hvor det er dørvaktene som utøver vold?

20160417-IMG_0735
Dype kutt resulterte i nesten 60 sting i ansiktet

Det spiller ingen rolle om min kollega er pappa og ektemann. Han er fortsatt bare en jævla dørvakt!

Slike grove episoder skjer heldigvis ikke hver uke, men konflikter oppstår likevel på omtrent hvert skift, i større eller mindre grad.

Mye av stridens kjerne bunner egentlig ned til det faktum at menig mann har for lite kunnskap når det kommer til alkoholloven, i forhold til de forventninger som kreves fra politikerne, kommunene og igjen skjenkekontrollen.

Midt i denne gigantiske kontrasten mellom det offentliges forventninger og publikums forutsetninger, blir det oss udugelige dørvakter som må bringe alkohollovens «løgn» i form av voksenopplæring til de allerede påvirkede gjestene. Tilogmed overfor godt voksne advokater på julebord har jeg vært nødt til å høflig sitere alkohollovens paragrafer, hvor ikke så høflige lovnader om «å miste jobben på mandag» har kommet i retur.

Men vet dere hva? Det er faktisk helt greit! Vi liker utfordringer.

Til tross for noen alvorlige hendelser og ukentlig hets, så er jobben stort sett veldig takknemlig. For mesteparten av gjestene man møter er heldigvis gode mennesker. Alt det positive man opplever, veier opp for det negative uansett. Det er ikke første gang dørvakter opplever grov vold, og det blir heller ikke den siste. Denne gang derimot synes jeg det var på tide å sette et lite fokus på det i form av dette innlegget, da slike hendelser påvirker hele bransjen.

Dørvakt er et yrke, men viktigst av alt så er det en lidenskap!

En ekte dørvakt ser belønning i å hjelpe andre mennesker. De er ikke feilfrie, og det vil alltid finnes noen som ikke burde vært dørvakter. Men med dagens krav til skikkethet, utdanning og oppfølging så er dørvaktene mer profesjonelle enn noen gang.

En ekte dørvakt er ikke bare en som har tatt alle kurs og blir ansatt som dørvakt. Det er en som har lidenskap og er dørvakt i sitt hjerte. Mange har andre jobber utenom. Det handler om hva man er, ikke hva man jobber som.

En ekte dørvakt er empatisk og er glad i mennesker. De er interessert i at alle gjestene har det bra, og sørger for trivsel og service. Når en dørvakt overtaler deg til å ta på deg skoene igjen, så er det for at du ikke skal kutte beina dine på glasskår.

En ekte dørvakt er profesjonell og legger personlige følelser til side. Om gjester som tidligere har utøvd vold mot vakter selv blir skadet, så er vakten der for å ta vare på denne. Selvfølgelig!

En ekte dørvakt er lojal og ansvarsfull overfor sine kolleger. De har plass til nye kolleger under opplæring, men de har ikke plass til dem som ikke har riktige holdninger og forutsetninger for jobben. De jobber kontinuerlig med seg selv og sine kolleger for at bransjen skal bli bedre.

Dørvakten er der for å skape trivsel, og for at du skal kunne føle deg trygg mens du tar en pause fra hverdagen!

Vold – realitet eller illusjon?

By Posted on 9 Comments7min read270 views

Sjelden dukker det opp reaksjoner av mer primitiv karakter blant befolkningen, enn når man blir eksponert for vold, drap, voldtekt og terror.

Enten man opplever det på kroppen selv, eller ser det i nyhetene, så treffer det ei nerve. Og ved å ytre sine meninger offentlig om slike tema, vil man alltid stå i fare for å bli misforstått. Hatytringer og drapstrusler hagler mot dem som skulle være så kontroversielle å hinte til at man kanskje selv i stor grad kan bidra til å forebygge slike hendelser.

Jeg har avholdt utallige selvforsvarskurs og seminarer. Mange av disse har vært for kvinner med fokus på forsvar mot voldtekt. Forventningene til deltakerne er nesten utelukkende at man skal lære noen «triks og knep» som kan hjelpe dem i en ubehagelig situasjon. Man kan se forvirringen og skuffelsen i øynene når det blir ytret forventninger om at de faktisk ikke kommer til å lære noen verdens ting på dette kurset, annet enn en bevisstgjøring på hvor sårbar man egentlig er i en voldssituasjon. En situasjon hvor man må være villig til å ofre det som må ofres, i verste fall eget eller andres liv.

Det er denne bevisstgjøringen som kan komme til å redde livet ditt, ikke de påfølgende 4 – 8 timene med blod, svette, tårer, knep og triks (og noen ganger oppkast). Holdninger fremfor teknikk!

Å snakke med en kvinne om bevisstgjøring rundt antrekk, strategi og alkoholbruk når de er ute i festlig lag, føles som å angripe hele deres identitet. Man kødder ikke med kvinners rettigheter. Og hva faen har klær, sminke, sko og veske med saken å gjøre? Hva er egentlig poenget?

«Det er jo mannfolka som må lære å oppføre seg?»

«Skal ikke vi kvinner få lov til å kose oss vi også?»

«Har liksom ikke vi like mye rett som mannfolka til å bli dritafulle vi også?»

«Jævla mannfolk!!»

«Jeg har rett til….»

«Loven sier…..»

Som eneste mannlige individ i rommet, kjenner jeg frustrasjonen og energien fra de kvinnelige deltakerne. Jeg føler meg råtten! For kvinnene har jo helt rett. Klart dere kvinner har loven på deres side. Jeg skulle inderlig ønske at alle enkeltindivid også var på deres side. Men verden vil bedras, og vi lever i en fantasi. For alle land, vårt eget inkludert, vår grunnlov, vårt rettssystem, våre rettigheter og kultur som utgjør et samfunn, er ikke noe som er konstant.

Det er en kognitiv illusjon.

Det er en fin idèologi som de fleste streber å leve etter. Og hadde vold også vært en illusjon, så kunne vi stolt på at rettssystemet beskyttet oss. For har man ikke noe i mot å dø først, så kan man føle seg nokså trygg på at loven beskytter oss i form av rettferdighet i ettertid når gjerningspersonen blir straffet.

Vold er dessverre ikke en illusjon. Vold er veldig fysiologisk. Vold er en realitet!

I sannhetens øyeblikk vil ingen illusjon eller idèologi hjelpe oss. Noen blir apatiske og dermed et lett offer. Noen prøver seg på noe halvhjertet og blir et offer. Noen er hjelpesløse og ute av stand til å ta vare på seg selv på grunn av selvpåført rus, og blir et særdeles lett offer. Noen løper og kommer seg unna, mens andre blir et offer. Noen tyr til sine primale instinkter og bruker realitetens lover for å redde seg selv. Av disse går noen for langt og blir istedet selv dømt under illusjonens lover, og blir dermed et offer.

Felles for alle er at dette er en kritisk situasjon som er mye lettere å unngå ved forebygging, enn å unnslippe når den oppstår.

Som når stearinlyset faller og antenner gardinet og hele huset, eller når mobiltelefonen eksploderer i ansiktet mens man sover fordi den skulle lades. Det er ikke ulovlig å være uforsiktig i illusjonens verden, man kaller det uhell eller ulykke. Men det er «ulovlig» i realiteten.

Med fare for å bli bombardert med hatmail i mitt første blogginnlegg, skal jeg i neste setning forsøke å ta for meg det delikate ansvaret i en voldssak generelt, eller en voldtektssituasjon spesielt.

Bildet viser en sidegate i São Luís i Brasil 2013. En slik situasjon bør øke bevissthetsnivået

Hvem har skyld i at  voldtekten oppstår? Gjerningsmann eller offer?

Når det kommer til etiske tvilstilfeller hvor en part i ettertid angrer og føler seg voldtatt, lar jeg det stå ubesvart da det er for mange faktorer som må tas hensyn til i hvert enkelt tilfelle. Men i rene opplagte overfallsvoldtekter eller «vanlig» voldtekt om man kan kalle det for det, er det ingen andre enn gjerningsmannens skyld og ansvar! Uansett om det er rus, følelser, psykiske holdninger eller andre faktorer inni bildet, så er det helt og holdent gjerningspersonens skyld og ansvar.

Kommer det et men…?

Det kommer ingen men. Man kan ikke skylde på at man var full, jenta kledde seg utfordrende, hun flørta, sovna på sofaen og at man var fristet. På samme måte som man ikke bare stjeler en bil man liker fordi den fristet sånn. Alle vil rettferdiggjøre overfor seg selv at noe man gjør er av en god grunn. Men dessverre kjære voldtektsmann, du er ansvarlig og skyldig for å ha påført et annet menneske en enorm lidelse uansett hvilken unnskyldning du måtte ha.

Jeg vil derimot gå bort i fra skyld og ansvar, og plassere disse sammen med alt annet som ligger i vår kognitive illusjon. For skyld og ansvar hører hjemme i vårt idèologiske samfunn, som forøvrig fungerer ganske greit. At vi har lover og regler gjør at de fleste faktisk tar en vurdering før de gjør noe galt, og i de fleste tilfeller så blir det kun med tanken etter en kjapp konsekvensanalyse.

Systemet fungerer nesten… Men ikke helt…

Vi er mennesker, ikke roboter. Styrt av følelser, frustrasjon, raseri, sjalusi osv. Dette gjør at et system aldri vil være 100% trygt. Systemet gjør oss late og uoppmerksomme på ytre farer. Vi forventer å bli beskyttet til enhver tid, og skyver ansvaret over på samfunnet. Samfunnets beskyttelse er kun en visjon, og forventningen er falsk. Et trygt samfunn skaper potensielt lette ofre, derfor må vi gjøre individuelle tiltak der hvor dette systemet ikke strekker til.

I realitetens verden eksisterer ikke ansvar og skyld, kun interesse. Og interessen for egen trygghet må ligge hos individet, ikke hos samfunnet eller hos gjerningsperson!

Det aller beste forsvaret er vel å ikke være tilstede når overfallet skjer?

Lett å si i etterpåklokskapens time, men mange ofre tenker faktisk på hvordan de i alle dager havnet oppi situasjonen. Og mange situasjoner kunne lett vært unngått om man hadde hatt mer fokus på oppfostring av holdninger og årvåkenhet i tidlig alder. I andre land får man automatisk slik «opplæring» på grunn av kriminaliteten og utryggheten i landet. I Norge har man skrudd av alle varsellamper fordi de ikke er nødvendige i vårt «trygge» samfunn. Alle våre instinkter og intuisjon om utrygghet er undertrykt og satt på pause. Blåøyde Nordmenn i syden er jo et velkjent fenomen.

Taktikk og årvåkenhet er noe man ofte har innebygd men det må fostres og holdes vedlike. Man kan selvfølgelig trene på det i mange sentre eller klubber som fokuserer på selvforsvar, og det spiller ingen rolle hva navnet på selvforsvaret er. Det finnes utallige kampsporter, og enda flere klubber. På hva som er det beste selvforsvarssystemet finnes det like mange meninger som det finnes mennesker.

Det aller viktigste er at instruktøren er god og at riktig fokus gjennomgås på trening, som årvåkenhet, taktikk, mindset og attitude!  

Bilder viser en predator- drill med flere motstandere i regi av Keysi Norway på en nattklubb i Stavanger

Ondskap har alltid eksistert, og vold har alltid vært en naturlig del av mennesket. Samfunnet bidrar heldigvis til at den åpenbare ondskap tilsynelatende minimeres og delvis kontrolleres. Men alle mennesker er i stand til å drepe for de rette grunnene. Det er en realitet som samfunnet aldri kan endre!

Å unnslippe et brutalt fysisk overfall med mange gjerningspersoner involvert, er nesten som å slukke et overtent hus fra innsiden med en hageslange. Man er livredd og har ingen garanti for at man i det hele tatt kommer ut av det i live. Alle føler frykt uansett hvor trente de er, men forskjellen er at trente personer kan anerkjenne frykten og fungere med den. Knep, triks, teknikk og fysisk styrke fungerer veldig lite i en slik situasjon.

En slik situasjon vil naturligvis kreve umiddelbare tiltak som ikke er godt akseptert i dagens samfunn, som å endre sitt mindset fra offer til rovdyr. Det kan høres ut som en dårlig ninjafilm fra 70- tallet, men trening av mindset og attitude er det aller viktigste for å i det hele tatt ha en ørliten sjanse i en overfallssituasjon. For rovdyr jakter på byttet sitt, så brutalt at det er gjerningspersonene som til slutt ønsker å flykte. Det handler om liv og død, og det handler om å være villig til å lemleste enn annet menneske. Noe de fleste mennesker i dagens samfunn normalt ikke ønsker.

Vi snakker om en situasjon usammenlignbar noe annet i vårt fredelige samfunn, en situasjon som hører mer hjemme blant soldater i strid.

Er du villig til å utsette deg selv og dine for lemlestelse av kropp og sinn?

Er du villig til å bli en drapsmann i selvforsvar?

Kanskje forebyggende fokus i form av bevisstgjøring, årvåkenhet, holdninger og sunn fornuft er en liten pris å betale for å unngå sårbare situasjoner?

Som den skap- pasifisten jeg har blitt, har jeg fokus på årvåkenhet og gjør iallefall alt jeg kan gjøre for å unngå å sette meg selv og andre i en potensiell fare. Selv med 26 års erfaring innen kampsport og militær stridstrening er jeg ikke villig til å risikere hverken mitt eget liv, mine nærmestes liv eller en potensiell overfallsmann sitt liv for å forsvare mitt ego, min stolthet og mine rettigheter.

Ego, stolthet og rettigheter er tross alt bare en illusjon uansett.

Ikke vær et offer!

Share